Elektron paramagnetisk resonans (EPR) er en slags magnetisk resonansteknologi som stammer fra det magnetiske øyeblikket til uparrede elektroner. Den kan brukes til å kvalitativt og kvantitativt oppdage de uparrede elektronene som finnes i atomene eller molekylene til stoffer, og utforske dem. De strukturelle egenskapene til det omkringliggende miljøet. For frie radikaler har det orbitale magnetiske momentet nesten ingen effekt, og mesteparten av det totale magnetiske momentet (over 99%) bidrar til elektronspinnet, så elektronparamagnetisk resonans kalles også "elektronspinresonans" (ESR).

Elektronparamagnetisk resonans ble først oppdaget av den tidligere sovjetiske fysikeren E·K·Zavois i 1944 fra MnCl2, CuCl2 og andre paramagnetiske salter. Fysikere brukte først denne teknikken for å studere den elektroniske strukturen, krystallstrukturen, dipolmomentet og molekylstrukturen til visse komplekse atomer. Basert på resultatene av elektronparamagnetiske resonansmålinger, klargjorde kjemikere de kjemiske bindingene og elektrontetthetsfordelingene i komplekse organiske forbindelser, samt mange problemer knyttet til reaksjonsmekanismen. Amerikaneren B. Commoner et al. introduserte elektron paramagnetisk resonansteknologi til biologifeltet for første gang i 1954. De observerte eksistensen av frie radikaler i enkelte plante- og dyrematerialer. Siden 1960-tallet, på grunn av den kontinuerlige forbedringen av instrumenter og den kontinuerlige innovasjonen av teknologi, har elektronparamagnetisk resonansteknologi blitt brukt i fysikk, halvledere, organisk kjemi, kompleks kjemi, strålingskjemi, kjemiteknikk, marin kjemi, katalysatorer, biologi og biologi. Det har blitt mye brukt i mange felt som kjemi, medisin, miljøvitenskap og geologisk prospektering.