Oppdagelse av MR

Det fysiske grunnlaget for magnetisk resonansavbildning (MR) er fenomenet kjernemagnetisk resonans (NMR). For å forhindre at ordet "atom" forårsaker folks frykt og eliminerer risikoen for kjernefysisk stråling ved NMR -inspeksjoner, har det nåværende akademiske samfunnet endret kjernemagnetisk resonans til magnetisk resonans (MR). MR -fenomenet ble oppdaget av Bloch ved Stanford University og Purcell fra Harvard University i 1946, og de to ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1952. I 1967 oppnådde Jasper Jackson først MR -signaler om levende vev hos dyr. I 1971 foreslo Damian ved State University of New York i USA at det er mulig å bruke fenomenet magnetisk resonans for å diagnostisere kreft. I 1973 brukte Lauterbur magnetiske gradientfelter for å løse problemet med romlig posisjonering av MR-signaler, og fikk det første todimensjonale MR-bildet av en vannmodell, som la grunnlaget for anvendelse av MR i det medisinske feltet. Det første magnetiske resonansbildet av menneskekroppen ble født i 1978.

I 1980 ble MR -skanneren for diagnostisering av sykdommer vellykket utviklet, og klinisk applikasjon begynte. International Magnetic Resonance Society ble formelt etablert i 1982, noe som påskynder anvendelsen av denne nye teknologien innen medisinsk diagnose og vitenskapelige forskningsenheter. I 2003 vant Lauterbu og Mansfield Nobelprisen i fysiologi eller medisin som en anerkjennelse for deres store funn innen magnetisk resonansavbildning.